Ei uke igjen av praksis, noen tanker..

Nå har jeg ei uke (dvs 4 vakter + 2 vakter som jeg må ta igjen litt seinere) igjen av min praksis i sykehjem. Det har foreløbig vært 7 utfordrende, gode, spennende uker hvor jeg har lært mye. Ikke minst har jeg lært mye om meg selv.
Jeg har oppdaga at jeg har sider som jeg IKKE trodde jeg hadde; Jeg er mer tålmodig enn jeg trodde, og jeg er mer praktisk enn det jeg trodde. Heldigvis er begge delene "gode" oppdagelser;)
Men jeg har også oppdaga ting ved meg selv, som ikke er så bra. Jeg har møtt meg selv i døra, og har måttet si til meg selv; "Dette reagerer jeg på", "dette føler jeg er ubehagelig", "dette liker jeg ikke". Det har ofte vært på "vanlige" ting, som i prinsipper ikke skal være noe problem for noen... tenkte jeg. Er jeg unormal som synes dette er vanskelig? Er jeg en dårlig person som føler det slik? Blir jeg en dårlig sykepleier på grunn av dette? Dette er spørsmål som har kverna rundt i hodet mitt den siste tiden..
Men, jeg tenker også det: Vi mennesker er da ikke perfekte, er vi vel? Vi har vel alle våre ting som vi synes er vanskelige, som irriterer oss, som gjør oss usikre, som gjør oss frustrerte? Det er vel ikke slik at jeg må være et perfekt menneske, for å bli en god sykepleier? Jeg håper ikke deet, og jeg tror ikke det... Jeg får jobbe med meg selv, tror jeg. Og;

"But by the grace of God I am what I am" 1.kor 15,10